eilenholt - min bakgrunn Trenger du hjelp? Følg meg! Hjem Media

Du var ikke den som startet, men du var som "alle andre".

Du var aldri den som brukte hersketeknikker
men du satt på møtene og så på, og gjorde ingenting for å stoppe det.

Du var aldri den som spredde de første ryktene
men du sa deg enig i de ved å tie, og du hang etter de som snakket nedsettende om meg 

Du var aldri den som gikk hardt inn på hver sammenkomst for å fryse meg ut av hele miljøet og få meg til å føle meg totalt verdiløs
men du ville ikke ta meg inn i varmen eller hjelpe meg med å løse konflikten jeg ikke en gang husker hvorfor oppsto en gang.  

Du var ikke den som snakket nedsettende om meg, som spredde blant annet vulgære sexrykter om meg
men du sto med de som gjorde det og holdt med de alle månedene det pågikk 

Du var aldri den som satt deg to stoler bortenfor meg
men heller den som satt deg på enden av bordet så du slapp å ta parti i noe

Du var aldri den som la ut om meg på sammenkomster jeg ikke hadde psykisk styrke til å møte opp på
men du sto i gjengen og lot kritikken hagle imens én utenforstående agerte og sa i fra til meg per telefon
og du var vel heller aldri den som stilte meg spørsmål om hvordan JEG hadde det?


Når det helt klart foregikk noe på åpen scene foran alle?
Når det var så mange mennesker som snakket om meg bak ryggen min? 
Mennesker du var venn med og klamret deg fast i? 

Men jeg skal si deg en ting, jeg.

For det var du som smilte bredt der du tok i mot en pris for å være en helt.
For å være den som stiller opp for mobbeofre, siden du har vært offer selv.

"Helt eller heltinne er en betegnelse på en særdeles beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofrelse, det vil si heltemot, for et større gode. En hovedperson i diktverk eller film er betegnet som en helt." - Wikipedia


Og nå skal du enda få en anerkjennelse til for den flotte jobben du gjør. Den jobben jeg aldri under noen omstendigheter så du gjorde for meg. Det som var så tydelig. Det som fikk meg sykehusinnlagt i én måned på grunn av alvorlig depresjon og nærmest grensepsykose på grunn av så mye stress, over så mange måneder. Ikke du, men det. (Ref. privat journal og diagnostikk under sykehusinnleggelse.)

På den måten du agerte på i en så alvorlig situasjon hvor jeg ikke hadde noen, var du den som valgte å tie.
Du var den som signaliserte at dette var helt greit at skjedde. Den psykiske terroren. Latterliggjøringen. De vulgære sexryktene, som til og med mennesker på 13 år gikk rundt å fortalte meg hvem som hadde sagt innad. Utfrysningen. Mobbingen. Du SÅ DET SKJE, og du gjorde det helt KLART hvilken side du var på; deres, ikke min. Og jeg spurte aldri noen om å ta side, men du står som du er og tar imot anerkjennelse etter anerkjennelse for den "kjempe gode jobben du gjør." Bekjempelsen du står så sterkt for. 

Og forresten, jo. 
Noen ganger kom du faktisk med uttalelser om meg også. Synsing om hvorfor jeg ikke møtte opp. Hvorfor jeg ikke kom på sammenkomster lenger. Synsing om hva jeg gjorde eller hva andre sa om meg som ble en virkelighet for dem. Du hørte på løgner om hva jeg var og hva jeg hadde gjort, uten å gjøre så mye som en liten bevegelse for å stoppe det. Du visste ikke, men du hadde jo fått høre det fra vennene dine, eller skal jeg kalle det kollegene dine? De diktet opp sammen hva enn de trengte for å ha noe å kritisere meg for som menneske. For å sette meg lavere og få meg til å forstå hvor ufattelig verdiløs jeg var. Uansett hva jeg gjorde var det feil. Hersketeknikker ble flittig brukt og spesielt dobbelt straffing. Hvis det var det de ville. Å få meg til å ville hate livet og meg selv, så har de klart det godt. Så jævlig godt. 

Jeg ble til og med tatt opp via mobiltelefon på lukket møte og hvor var du da? I taushetens boks uten så mye som å bare stille meg spørsmål om hvordan jeg faktisk hadde det? 

"Jeg visste ikke at du ble mobbet, jeg?" var det du svarte meg, når jeg sendte deg melding om at jeg synes at du ikke stilte opp nesten samme år som du fikk anerkjennelse FOR å stille opp, var urettferdig og dårlig. Hvordan kunne du ikke se det? Med all baksnakkingen som utbredte seg? All hetsen? At jeg alltid gikk aleine? Og faktisk alt nevnt over? Det var mange klokker som ringte for andre utenfor, men hvordan kunne ikke du av ALLE se det, du som hadde hatt erfaring med sånt tidligere? Burde det ikke ringe minst én liten bjelle for deg som tilsa at dette ikke er vanlig folkeskikk ovenfor mennesker? Jeg tror deg med at du har erfaring med å bli mobbet og det har jeg også. Derfor står jeg på mitt og skriker ut om noen blir urettferdig behandlet I PRAKSIS.

Du forteller at du aldri har sett noe til noe mobbing, men det virker som at du bør pusse vinduene du ser ut av eller sprekke boblen du er i. På grunnlag av at du aldri var den i "gjengen" som la ut de første ryktene, som satt deg to stoler vekk fra meg eller ga meg hånende blikk når jeg prøvde å forklare noe. Men vet du hva du gjorde? Du bare diltet etter. Du så på, men du var ikke aktiv selv. Og det eneste du gjorde var å forbli taus og bytte lag. Det signaliserte at du ikke kunne gitt mer faen og du byttet lag fordi du synes det var ubehagelig. Hvis du synes det var ubehagelig, hvorfor ringte ingen bjelle om at andre også syntes det? Som meg? Du gjorde ikke noe som helst annet, men forble i taushet og plutselig bare byttet lag.

Og kjære deg, vet du ikke det, du som har blitt mobbet selv at det er etterdilterne som har den største makten? At den som tier, samtykker? At det er de som dilter etter som er "alle andre"? Du har sagt det selv i avisen at du er den som vet hvordan det er å ikke ville leve lenger. Er ikke mitt liv verdig å bli kjempet for? For et liv kunne faktisk ha gått tapt om du ser alvorligheten i det, og nei, jeg legger det ikke over på deg.

Jeg bare sier at et hånende blikk er ikke så vanskelig å takle dersom ikke "alle andre" står å ser på at det skjer. En utfrysning av et menneske hadde gjort det ti tusen ganger bedre om én av de som var "alle andre" hadde brutt stillheten med å stille spørsmål om hvordan det faktisk gikk?

Men nei, du gjorde som "alle andre" og vendte ryggen til meg så jeg sto der mutters aleine og ikke hadde én eneste person som backet meg opp. 

Det er greit det, men det som er urettferdig er at du får anerkjennelse for noe du ikke en gang praktiserer i offentligheten. Som jeg har sett. Samme år du fikk anerkjennelse. Det er så jævlig urettferdig at du smiler bredt med sinnsykt god samvittighet og blir nominert til pris etter pris, og du tar det i mot. Og folk svelger det rått. 
Det er helt sinnsykt rått gjort, men vet du hva? 
Du får kose deg. Jeg håper bare at du tar dette innlegget her til ettertanke for det er andre natten min uten søvn, nettopp på grunn av den nye anerkjennelsen. Det tærer. Det verker. Det er som en byll. 

Du får kose deg med anerkjennelsen din og få den overrakt foran menneskene med kjempe god samvittighet og smil fra øre til øre. Sett den høyt på en hylle og sov godt om natten.
Håper du virkelig er stolt av "jobben" du har gjort for andre som satt i samme båt som deg. 

Kos deg. Virkelig. 

- Tilbake til forsiden

Eilén Holt

20, Sarpsborg

Hei, og takk for at du kommer innom min blogg! Mitt navn er Eilén Irene Holt, og jeg er ei 19 år gammel jente fra Sarpsborg, Østfold som blogger om psykisk helse. Min vei, min sykdom og mine mål. Jeg håper at bloggen min vil kunne gi deg noe enten som pårørende, psykisk syk eller utenforstående. Jeg går i behandling for C-PTSD (Kompleks Post traumatisk stresslidelse) Kontakt: Eilen_holt@hotmail.com Irrasjonelle utsagn som ikke framstår som konstruktive og uten navn vil bli politianmeldt om det er av grov art.

Følg Eilén på instagram Blogglisten eilenholt eilenholt
Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Sosialt

">
Categories

Arcives

Design

hits