Hvordan takle at noen du er glad i skader seg selv?

Først og fremst - Takk for alle som har bidratt til innlegget med sine syn og erfaringer.

Jeg vil presisere at alle mennesker er forskjellige, og andre metoder kan fungere bedre enn andre. Dette er kanskje ikke en fasit for hver enkelt, men innspill som kan lede deg på veien.Foreldre er ofte de siste som får vite om barnas selvskading. Ikke bli sint på barnet ditt, men vis kanskje heller at du er bekymret. Det er som oftest en måte og få ut følelser på, så i stedenfor å se handlingen bør man se bakgrunnen for den. 

 
Nytter det å si noe eller bør man late som ingenting? La oss snakke litt dypere om dette fra andres erfaringsmessige perspektiv. 
 
Foreldre og familie
Hvorfor skader barnet ditt seg i skjul?
Kanskje barnet ønsker å skåne familie for smerten barnet bærer på? 
Barnet bærer klart skam, skyldfølelse og dårlig samvittighet. 
 
Basert på mine erfaringer og svar fra andre som har bidratt, så har jeg sett at det er en stor forskjell på hvordan folk vil at venner og familie bør reagere. Det er med andre ord ganske individuelt og subjektivt. Det er åpenbart at det er vanskeligst å prate med familie om selvskading da forholdet som regel er tettere. Man vet at familie bryr seg genuint, og nettopp dette kan være grunnen til at det er vanskeligere å fortelle.  
 
Det er normalt som mor eller far å klandre seg selv og stille spørsmål rundt hva en har gjort galt. Som de fleste sier, det er ingen å skylde på. Det er heller en destruktiv mestringsstrategi som blir brukt for å holde ut i en belastende situasjon
 
Vanlige reaksjoner hos foreldre kan være sjokk og fornektelse, sinne, skyldfølelse, frustrasjon, men også empati og sorg.
 
"Foreldre, det er håp. Hvis du står overfor noen av de vanskelighetene vi har... ikke gi opp. Du må kjempe. Selv om mange lærere, leger og rådgivere ikke har kunnskap eller evne til å hjelpe - så fortsett med å kjempe. Ikke gi opp, det kan være et lys i enden av tunnelen».
Noen konkrete innspill til foreldre rundt dette kan være - 
 
Oppfør deg rolig. 
Foreldre må først få øyekontakt og være respektfulle lyttere før de kommer med sin mening til ungdommen. Snakk på en beroligende måte.
Tilby hjelp og støtte for barnet ditt. Det ER faktisk normalt å reagere med sinne fordi man blir redd. Det er bare et tegn på at man er menneskelig og har følelser. Selvfølgelig skal man heller ikke bagatellisere problemet fordi det er alvorlig, og bør taes alvorlig. Nettopp derfor bør det snakkes om. 
 
Ha respekt og vis at du kan gi plass. 
Hvis barnet ikke ønsker å dele eller prate - ikke press på. Det kan fastlåse situasjonen og skape konflikt.
 
Følelse av overgrep. 
Noen opplever at andre holder de fast for å eksponere området som selvskadingen har blitt utført på. Dette fungerer dessverre ikke, og kan bidra til å skape en større konflikt. Prøv å hold hodet kaldt selvom det er vanskelig. Vis heller omsorg fordi det i seg selv er viktigere. 
 
Eksempler på uheldige utsagn:
 
 "Jeg vet hvordan du føler deg." Slike utsagn kan føle til at personen vil føle seg bagatellisert, selvom det ikke er ment vondt fra din side. 
 "Hvordan kan du være så gal at du gjør dette mot deg selv?»
 "Du gjør dette for å få meg til å føle skyld."
 
Søk profesjonell hjelp!
Når selvskadingen blir oppdaget - og det likevel ikke blir søkt profesjonell hjelp, kan dette oppleves som et slags svik. Selvskading er ofte et rop om hjelp som trenger profesjonell hjelp.
 
"Det klikket fullstendig for dem og de fikk meg til å love at jeg aldri skulle gjøre det igjen. Jeg sa "ja" bare for å få dem til å føle seg bedre. De slo de seg til ro med det. Jeg følte det vondt at de ikke tok meg mer på alvor, og at de ikke fikk meg til søke hjelp.»
  • intervjuobjekt fra hjelptilhjelp
 
 
Tålmodighet 
Dette høres utfordrende ut, men ha tålmodighet! Jeg er fullt klar over at det er smertefullt for deg som pårørende å se at andre du er glad i skade seg selv. Foreldre vil uten tvil ofre alt for barnet sitt, men avslutting av en destruktiv handling kan ikke oppnås med trusler, bestikkelser eller kontroll. Den som skader seg selv må først lukke opp hendene for å la hjelpen lande. Pårørende føler seg nok hjelpeløse og fortvilet, men man må ha tålmodighet. Tid er viktig!
 
 

bilde hentet fra weheartit.com
 
Venner
Venner betyr mye, men er fortsatt i en annen rolle enn familien selv og det vil de (som regel) alltid være. Mange har erfaring at det er lettere å fortelle venner, men det er relativt. Det er noen som velger å gjøre andre ting. Familie er på godt og vondt både nært og personlig. 
 
Vær en venn, ikke en støttekontakt
Det er viktig å holde på vennskapsforholdet selvom det er vanskelig når et slikt tema kommer fram. Kanskje vedkommende bare hadde behov for å lufte det? En venn skal være en venn. For deg som venninne/kompis bør du helst ikke være en støttekontakt eller hobbypsykolog fordi dette kan bli utrolig belastende for deg. Det er en kompleks situasjon og bør nettopp derfor løses av faglærte med objektivt syn. 
 
Innspill fra andre som jeg har spurt:
 
"Forståing og aksept. Ikkje moralpreiken. Etter eigen erfaring er ein moralpreik det siste ein vil ha når det gjeld slikt. Eller, som mor mi trudde når eg holdt på - at eg berre gjorde det for oppmerksomheit. Dette stemte jo ikkje, men eg fekk ho ikkje til å tru noko anna. No snakkar eg berre ut ifrå personleg erfaring - det er heilt greit å seie at ein ikkje bør skade seg sjølv, men ein må aldri under nokon omstendigheit kome med ein moralpreiken eller minimalisere problemet. Klart - nokon vil skade seg for berre oppmerksomheit, men eg trur det er relativt få av dei. Ein må vere støttande og bygge opp han/ho som skadar seg sjølv snarare enn å kjefte og smelle, sjølv om det sjølvsagt er lett å falle i den - det er tross alt ikkje enkelt å sjå at nokon ein er glad i skadar seg sjølv. Ver konstruktiv og ikkje destruktiv."
 
"Familien min takler det litt dårlig, men typen min takler det litt bedre enn dem, han liker det ikke, men han nekter meg ikke å gjøre det, han forstår hvorfor. men jeg skjønner at det er tøft for han å finne meg på badet ogmed masse kutt. Men viktig at de er rolige, ikke kjeft sånn som andre nevner her. Det er ikke alltid viktig at noen sier noe, bare vær der, støtt, hold rundt personen. Hjelp til med å rense sårene hvis personen ønsker det. Hender jeg selv må ha hjelp. Da er det godt å ha noen som ikke kjefter."
 
"Jeg synes de skal være rolige og være der som om man har skadet seg på en annen måte. Også ikke lage noe særlig drama. Det er jo ganske mye følelser for den som har gjort det."
 
"Snakk med dem om følelsene bak skadingen. Det er intense innesperrede følelser som på en eller annen måte trenger å komme ut... og man blir så desperat etter å lette på trykket at man ønsker å skade seg selv. Be personen skrive ned noen stikkord så slipper vedkommende å si noe. Still spørsmål rundt stikkordene og en samtale er I gang. Be vedkommende eventuelt skrive dagbok for å få lettet på trykket. Dagboken trenger hun ikke vise frem til noen om hun ikke ønsker det. Men det hjelper på det indre trykket.. og trangen til å skade seg blir mindre. Det er viktig å reflektere over egne følelser for å kunne bearbeide dem. Det er det som er så flott med dagbok. Alt du skriver blir en slags terapi"
 
"La personen få minst mulig oppmerksomhet. Kanskje stygt sagt, men funket for meg som har vært selvskader i mange år. Bare prøv å gå fra den personen. Det hjelper. Lykke til! "

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Eilén Holt

Eilén Holt

21, Oslo

21 år og student bosatt i Oslo. Er en rektangel plassert i en firkantet verden. ​ Det å reise er en stor del av livet mitt, og jeg elsker det! Psykisk helse er min hjertesak. ​​ Kontakt meg gjerne på: Eilen_holt@hotmail.com

Følg Eilén på instagram Blogglisten eilenholt eilenholt

Kategorier

Arkiv

hits