Depresjon.

Jeg visste på en måte hva det innebar å være lei seg, ha kjærlighetssorg eller gråte over noe. Det var vel ikke før det virkelig traff meg i ansiktet at jeg forsto hva en depresjon var, og jeg har alltid lurt på hvordan jeg skulle forklare min situasjon og faktisk sette ord på det så jeg ble forstått. Depresjon er ikke som å føle seg nedenfor. Depresjon påvirker hvordan man opptrer som person og føler seg over uker eller måneder. Man mister matlyst og vil bare pakke seg inn, ikke tenke og forsvinne for alltid. 

Det var som om jeg hadde mistet en del av meg og jeg kjente det spesielt i magen. Det var som en stein i magen som ikke ville gå vekk og en uro i kroppen som ikke ville forsvinne. Og ikke visste jeg hva som var på vei til å skje heller annet enn at jeg bare ville sove. Dagene var lange, jeg lå bare i sengen og jeg orket ikke gjøre noe. "Hvem tror du at du er!?" sier skammen som sniker seg opp ryggen min og hvisker meg i øret. Det er så mange følelser involvert. Tunge følelser. Og det er som at man aldri kommer til å komme ut av det svarte hullet man synker ned i. Hva visste jeg? Jeg hadde jo ikke peiling på hvordan en alvorlig depresjon var jeg, og immunforsvaret hang heller ikke på grep. Det var som at alt kollapset og ingenting ville hverken fungere eller røre på seg. 

Når det hadde gått noen måneder, så hadde jeg "ingen" venner igjen heller. Jeg mistet kontakt med så og si alle, og jeg hadde en så utrolig angst for å ta opp kontakten med vennene mine igjen. Hva skulle jeg gjøre? Hvorfor ville de ha kontakt med meg? Det er tøft å stå på egne ben og ikke ha noen rundt seg som forstår, men det er vanskelig å ha noen som forstår når det å forklare hvordan man har det er det vanskeligste i verden. Det er så vanskelig å sette ord på for følelsene er så intense. Etter en liten ventetid, så fikk jeg en innleggelse på ungdomspsykiatrisk over 3 måneder der jeg ble utredet og fikk diagnosen PTSD. Det var godt å endelig ha trygge rammer rundt seg med mennesker som visste hva de jobbet med, og jeg kom meg raskt opp på beina. Deretter fikk jeg avsluttet skoleåret mitt på Glemmen VPS, hvor jeg går ferdig skolen nå. 

Vil du les mer om Glemmen VPS så kan du gjøre det her

 

Jeg er egentlig ikke så opptatt av diagnoser i seg selv, men hva man kan gjøre med problemene rundt den eventuelle diagnosen. At man på en måte ser fellestrekk så man kan finne en behandlingsmetode som faktisk fungerer for den personen.  For nå som jeg er inne i en god periode, så vil jeg jo ikke ta bort den for alt i verden. Det er bare så vondt å styrte rett ned i det sorte hullet igjen ut av det blå. Som alle mennesker vil, så ønsker jeg en forklaring på hvorfor det er sånn. Er det min normale reaksjon etter traumer jeg har opplevd? Må jeg leve med dette for alltid, eller kommer det til å gå vekk? Det er skummelt å si at nå har jeg det bra. De gode periodene er det veldig viktig å ta vare på for man vet aldri når det snur igjen. Det er så betryggende å vite at jeg har en samboer som støtter meg over alt i verden, og vakre fine Kelso som alltid er glad for å se meg. Jeg vet at de alltid kommer til å være der for meg, og det er så bra. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Eilén Holt

Eilén Holt

21, Oslo

21 år og student bosatt i Oslo. Er en rektangel plassert i en firkantet verden. ​ Det å reise er en stor del av livet mitt, og jeg elsker det! Psykisk helse er min hjertesak. ​​ Kontakt meg gjerne på: Eilen_holt@hotmail.com

Følg Eilén på instagram Blogglisten eilenholt eilenholt

Kategorier

Arkiv

hits