eilenholt - min bakgrunn Trenger du hjelp? Følg meg! Hjem Media

Flytter bloggen til Nouw

Heisann, alle sammen! 

Jeg har hatt en ganske stor pause og det er mye som har skjedd dette året. Jeg vil starte igjen med blogginnlegg og jevnlige oppdateringer fra Nouw sin plattform. Håper dere vil følge meg i tiden framover! 

5415207207

Du var ikke den som startet, men du var som "alle andre".

Du var aldri den som brukte hersketeknikker
men du satt på møtene og så på, og gjorde ingenting for å stoppe det.

Du var aldri den som spredde de første ryktene
men du sa deg enig i de ved å tie, og du hang etter de som snakket nedsettende om meg 

Du var aldri den som gikk hardt inn på hver sammenkomst for å fryse meg ut av hele miljøet og få meg til å føle meg totalt verdiløs
men du ville ikke ta meg inn i varmen eller hjelpe meg med å løse konflikten jeg ikke en gang husker hvorfor oppsto en gang.  

Du var ikke den som snakket nedsettende om meg, som spredde blant annet vulgære sexrykter om meg
men du sto med de som gjorde det og holdt med de alle månedene det pågikk 

Du var aldri den som satt deg to stoler bortenfor meg
men heller den som satt deg på enden av bordet så du slapp å ta parti i noe

Du var aldri den som la ut om meg på sammenkomster jeg ikke hadde psykisk styrke til å møte opp på
men du sto i gjengen og lot kritikken hagle imens én utenforstående agerte og sa i fra til meg per telefon
og du var vel heller aldri den som stilte meg spørsmål om hvordan JEG hadde det?


Når det helt klart foregikk noe på åpen scene foran alle?
Når det var så mange mennesker som snakket om meg bak ryggen min? 
Mennesker du var venn med og klamret deg fast i? 

Men jeg skal si deg en ting, jeg.

For det var du som smilte bredt der du tok i mot en pris for å være en helt.
For å være den som stiller opp for mobbeofre, siden du har vært offer selv.

"Helt eller heltinne er en betegnelse på en særdeles beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofrelse, det vil si heltemot, for et større gode. En hovedperson i diktverk eller film er betegnet som en helt." - Wikipedia


Og nå skal du enda få en anerkjennelse til for den flotte jobben du gjør. Den jobben jeg aldri under noen omstendigheter så du gjorde for meg. Det som var så tydelig. Det som fikk meg sykehusinnlagt i én måned på grunn av alvorlig depresjon og nærmest grensepsykose på grunn av så mye stress, over så mange måneder. Ikke du, men det. (Ref. privat journal og diagnostikk under sykehusinnleggelse.)

På den måten du agerte på i en så alvorlig situasjon hvor jeg ikke hadde noen, var du den som valgte å tie.
Du var den som signaliserte at dette var helt greit at skjedde. Den psykiske terroren. Latterliggjøringen. De vulgære sexryktene, som til og med mennesker på 13 år gikk rundt å fortalte meg hvem som hadde sagt innad. Utfrysningen. Mobbingen. Du SÅ DET SKJE, og du gjorde det helt KLART hvilken side du var på; deres, ikke min. Og jeg spurte aldri noen om å ta side, men du står som du er og tar imot anerkjennelse etter anerkjennelse for den "kjempe gode jobben du gjør." Bekjempelsen du står så sterkt for. 

Og forresten, jo. 
Noen ganger kom du faktisk med uttalelser om meg også. Synsing om hvorfor jeg ikke møtte opp. Hvorfor jeg ikke kom på sammenkomster lenger. Synsing om hva jeg gjorde eller hva andre sa om meg som ble en virkelighet for dem. Du hørte på løgner om hva jeg var og hva jeg hadde gjort, uten å gjøre så mye som en liten bevegelse for å stoppe det. Du visste ikke, men du hadde jo fått høre det fra vennene dine, eller skal jeg kalle det kollegene dine? De diktet opp sammen hva enn de trengte for å ha noe å kritisere meg for som menneske. For å sette meg lavere og få meg til å forstå hvor ufattelig verdiløs jeg var. Uansett hva jeg gjorde var det feil. Hersketeknikker ble flittig brukt og spesielt dobbelt straffing. Hvis det var det de ville. Å få meg til å ville hate livet og meg selv, så har de klart det godt. Så jævlig godt. 

Jeg ble til og med tatt opp via mobiltelefon på lukket møte og hvor var du da? I taushetens boks uten så mye som å bare stille meg spørsmål om hvordan jeg faktisk hadde det? 

"Jeg visste ikke at du ble mobbet, jeg?" var det du svarte meg, når jeg sendte deg melding om at jeg synes at du ikke stilte opp nesten samme år som du fikk anerkjennelse FOR å stille opp, var urettferdig og dårlig. Hvordan kunne du ikke se det? Med all baksnakkingen som utbredte seg? All hetsen? At jeg alltid gikk aleine? Og faktisk alt nevnt over? Det var mange klokker som ringte for andre utenfor, men hvordan kunne ikke du av ALLE se det, du som hadde hatt erfaring med sånt tidligere? Burde det ikke ringe minst én liten bjelle for deg som tilsa at dette ikke er vanlig folkeskikk ovenfor mennesker? Jeg tror deg med at du har erfaring med å bli mobbet og det har jeg også. Derfor står jeg på mitt og skriker ut om noen blir urettferdig behandlet I PRAKSIS.

Du forteller at du aldri har sett noe til noe mobbing, men det virker som at du bør pusse vinduene du ser ut av eller sprekke boblen du er i. På grunnlag av at du aldri var den i "gjengen" som la ut de første ryktene, som satt deg to stoler vekk fra meg eller ga meg hånende blikk når jeg prøvde å forklare noe. Men vet du hva du gjorde? Du bare diltet etter. Du så på, men du var ikke aktiv selv. Og det eneste du gjorde var å forbli taus og bytte lag. Det signaliserte at du ikke kunne gitt mer faen og du byttet lag fordi du synes det var ubehagelig. Hvis du synes det var ubehagelig, hvorfor ringte ingen bjelle om at andre også syntes det? Som meg? Du gjorde ikke noe som helst annet, men forble i taushet og plutselig bare byttet lag.

Og kjære deg, vet du ikke det, du som har blitt mobbet selv at det er etterdilterne som har den største makten? At den som tier, samtykker? At det er de som dilter etter som er "alle andre"? Du har sagt det selv i avisen at du er den som vet hvordan det er å ikke ville leve lenger. Er ikke mitt liv verdig å bli kjempet for? For et liv kunne faktisk ha gått tapt om du ser alvorligheten i det, og nei, jeg legger det ikke over på deg.

Jeg bare sier at et hånende blikk er ikke så vanskelig å takle dersom ikke "alle andre" står å ser på at det skjer. En utfrysning av et menneske hadde gjort det ti tusen ganger bedre om én av de som var "alle andre" hadde brutt stillheten med å stille spørsmål om hvordan det faktisk gikk?

Men nei, du gjorde som "alle andre" og vendte ryggen til meg så jeg sto der mutters aleine og ikke hadde én eneste person som backet meg opp. 

Det er greit det, men det som er urettferdig er at du får anerkjennelse for noe du ikke en gang praktiserer i offentligheten. Som jeg har sett. Samme år du fikk anerkjennelse. Det er så jævlig urettferdig at du smiler bredt med sinnsykt god samvittighet og blir nominert til pris etter pris, og du tar det i mot. Og folk svelger det rått. 
Det er helt sinnsykt rått gjort, men vet du hva? 
Du får kose deg. Jeg håper bare at du tar dette innlegget her til ettertanke for det er andre natten min uten søvn, nettopp på grunn av den nye anerkjennelsen. Det tærer. Det verker. Det er som en byll. 

Du får kose deg med anerkjennelsen din og få den overrakt foran menneskene med kjempe god samvittighet og smil fra øre til øre. Sett den høyt på en hylle og sov godt om natten.
Håper du virkelig er stolt av "jobben" du har gjort for andre som satt i samme båt som deg. 

Kos deg. Virkelig. 

En hjelpearbeider for "turistene fra Helvete." Jeg reiser!


//Aftenposten

Da er det avgjort. Telefonene er tatt. Billettene er booket. Hotellet er booket. 

Jeg reiser nedover i slutten av Januar som frivillig på Lesvos. 

Jeg begynte å søke litt rundt etter mer infomarsjon om Lesvos og flyktningsituasjonen der nede. Jeg har vært engasjert i flyktningkrisen ganske lenge og jeg har debattert mye rundt tematikken, samtidig som at jeg har måttet bryte kontakt med venner som har rasistiske holdninger som ikke er saklige. "De som hjelper flyktningene eller er for at de kommer inn er landssvikere!"

Ja vel, da får de nå synes dette, men jeg har et så sterkt ønske om å hjelpe. Være et medmenneske. Kjenne det selv på kroppen.
For all del, vær uenig og kritisk, men vær så snill. Vær saklig. 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

- Arnulf Øverland, Du må ikke sove

Menneskene som kommer over "dødshavet" kjemper for sitt liv. En 14 kilometersreise, et Helvete. Mennesker dør på veien mot et bedre liv. Barn, eldre, kvinner og menn drukner på veien mot frihet og blir begravd anonymt. Hva med familien som allerede har reist over? Hva med familien som har sendt familiemedlemmer over? Det er stor sannsynlighet for at de ikke får vite og at de bare sitter å venter. Uten svar. 

Flyktningene i de overfylte båtene er på vei mot det vi alle nordmenn tar for gitt. Trygghet og kjærlighet. 

IS regjerer og herjer med våpen og blod. Det er mye bak politikkens dører vi ikke ser, men som vi burde ha sett. Menneskesmuglere som tar gode penger for å få andre dødsredde over havet til et tryggere liv. Mafiaer som selger produkter til flyktningene så de kommer seg frem. Redningsvester fylt med papir, så hvis de faller i vannet, drukner de. 

 

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

- Arnulf Øverland, Du må ikke sove

Jeg tenker jeg oppdaterer bloggen jevnlig når jeg er der nede om det er slik at jeg har mulighet til dette.
Jeg kommer til å dele tanker, opplevelser og erfaringer for livet. 

Det er mange mennesker som vil hjelpe og det er veldig, veldig bra. Det er mange mennesker som ikke vet hvordan de kan hjelpe. Etter en oppdatering nede på Lesvos som jeg har fått, så er det mye barneklær, bæreseler og lignende. Det som trengs er joggebukser til menn, tights til kvinner og sokker til alle forskjellige aldre. 

Hjelp meg med å hjelpe! Hvordan? Du kan øverføre en liten sum til 1208 15 61786 så handler jeg inn nede i Lesvos. Dette hjelper Lesvos økonomisk i den situasjonen de er i, og samtidig hjelper det flyktninger som trenger varme, sårbehandling og flere andre artikler som dekker deres primærbehov. Er det slik at noen som leser dette innlegget har noe ekstra ull til overs (tynt) eller noen sokker som varmer, så er det bare å kontakte meg per mail eilen_holt@hotmail.com eller på Facebook

Og ja. Jeg reiser alene. 

Godt nytt år alle sammen. 

Hun

Hun sanser
Hun føler
Hun skremmer 
med ord 

Til andre
Om andre
men mest og først om seg selv

For avstand
Fordi følelser
er trygt og skummelt 
på en og samme tid 

Andres redsel for henne
Er hennes trygghet
Er hennes forsvar 
Er henne
Er hun

- Skrevet av Eilén Irene Holt ©
26.11.15

Hei alle sammen!

Hei, Eilèn er for tiden innlagt på sykehus på uvisst tid. Det er mange av dere som har spurt etter henne og sendt bekymringsmeldinger, men det går greit nå og hun hadde nok satt pris på støttende meldinger i form av hjerter eller annet. Smil og vær glad, hun er snart tilbake med mer å dele for dere.

 

- L.

Stunder #5

Vannet falt på fjeset i lag med tårene hennes igjen. Denne gangen var det ikke vannet fra dusjen. Det var det hun så fint fra barndommen gav navnet "engleregn". Hun gråt, hikstet og hylte ut av smerte, oppgitthet og sorg. Det var vel kanskje en trigger? 

For hun er så sårbar som glass. Glasset er henne. Det er allerede spekker og det skal så ørlite til for at et lite knips kan skape tusen knas. 

Så kom han ut av mørket imens hun snakket med seg selv. Han av alle farger kledd i hvitt. Han visste navnet hennes og gav henne en god, hard og lang klem. Så fulgte han henne hjem og hun fikk snakket ut. 

Takk. 

 

Stunder #1
Stunder #2 
Stunder #3
Stunder #4

"Men hva gjør egentlig Eilén?"


//Bildet er funnet her//

Det som sårer meg er det at mennesker rundt meg antar hva jeg bruker pengene mine på, at jeg ikke gjør noe på fritiden min eller at jeg rett og slett bare er lat. Det sårer meg utrolig at mennesker rundt meg ikke forstår, men jeg kan ikke forvente at de forstår heller - at jeg kjemper en kamp hver eneste dag. At jeg kanskje ikke orker å stå opp av sengen, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke makter følelsene jeg bærer med meg hver dag eller potensielle triggere. Jeg sa til meg selv at jeg aldri skulle ende opp uten jobb, og jeg driver fortsatt med det målet. Jeg leser nå på fritiden fordi jeg har to eksamener i November/Desember måned som jeg tar som privatist, og til nyåret er det to eksamener i fag jeg aldri har hatt undervisning i, så det blir spennende og krevende.

 

Dette året fokuserer jeg på å bli frisk nok til å takle universitetet til neste høst om jeg kommer inn og det å ta de fire siste eksamenene mine så jeg har vitnemål. 

 

Så det er mange mennesker rundt meg som hjelper til og jeg er veldig glad for at jeg skal begynne med flere samtaler nå i November. Jeg vet jeg kommer til å bli så utrolig sliten fordi det er mye å takle, mye følelser og ikke minst masse å tenke på. Dette må til for å komme seg over det verste, tenker jeg, og jeg er mer enn villig til å fortsette å kjempe. Mine kamper.

Jeg fortalte på møtet at jeg hadde så lyst til å skrive artikler for et magasin eller en avis, men det var uaktuelt siden jeg har så mye annet på aktivitetsplanen min og det kan resultere i en innleggelse over tid. Jeg tenker jeg skal bruke fritiden min til å også skrive til psykopp og andre psykisk helse blader for å få mer erfaring innenfor journalistikken. 

Jeg forstår at det nå kan oppfattes som at det kan virke frekt å spørre hva jeg driver med, men jeg synes faktisk ikke det. Jeg blir bare enda mer såret dersom du spør menneskene rundt meg om hva jeg driver med, for det er ingen som vet det like godt som meg. Jeg kjemper hver eneste dag selv om det ikke synes fysisk. Jeg prøver så godt jeg kan, og det eneste jeg ønsker er bare å "gli inn med alle andre". Jeg jobber med meg selv, men jeg er ikke et supermenneske. 

Jeg skal kjempe og bli bedre for å takle ting bedre. Jeg skal fullføre drømmen min og bli journalist som driver med undersøkende journalistikk. Jeg har bestemt meg, men følger det psykiske med? Det er bare å vente og se. 

Jeg jobber med meg selv og jeg er ikke en superhelt.
Men det er vel ingen?

Stunder #4

Det varme vannet renner over hodet hennes imens hun sitter i fosterstilling i dusjen og hulker. Hun hyl gråter og lar seg selv føle på de forferdelige følelsene, og at marerittene som underbevisstheten hennes har prøvd å fortelle henne nå i flere uker, faktisk blir reelle. Hun husker ikke sist hun gråt så hardt som dette, kanskje det var når hun var barn? For ungdomstiden har aldri vært slik med så høy gråting. 

Det banker på. Vannet slutter å renne. 

"Demp deg litt, jeg snakker med noen" 

Det blir stille i fem minutter, før vannet kommer på igjen og strømmer like hardt som tårene hennes og blodet som renner ned i sluket. 

 

Stunder #1
Stunder #2 
Stunder #3

Kjære lesere

Det er ikke alltid det er problemfritt å blogge, spesielt ikke om man blogger åpent og med fullt navn. Det kan dessuten bli desto mer utfordrende å blogge om noe som er tabubelagt eller det å "stikke nesen fram" i offentligheten. Som mennesker skal vi takle medgang og motgang for å få erfaringer og lære noe. Vi skal takle alle former for tilbakemeldinger, både gode og ikke fullt så gode. I det sosiale skal vi takle at mennesker har meninger om vår måte å representere oss på, at de snakker bak vår rygg og ikke minst for de som blogger; at de også har meninger rundt det du skriver. Som jeg sier til mennesker som poster noe på nettet og får reaksjoner - "Du kan ikke poste noe ut i offentligheten som er provoserende og forvente at ingen reagerer." Ting vi legger ut for verden kan bli brukt i mot oss. Kanskje vil man av andre også bli sett på som et forbilde, og det er veldig bra det altså, men da har man et ansvar for hvordan man formidler ting og hvordan man formidler det. 

Jeg sier som oftest at jeg setter pris på tilbakemeldinger, for det gjør jeg, ingen tvil om det. Jeg setter pris på og tar til ettertanke alle de konstruktive tilbakemeldingene jeg får av dere lesere. Det gjør at jeg kan skrive bedre, mer forståelsesfullt og jeg lærer av dere, slik som dere sier dere lærer av meg. Jeg ønsker aldri under noen omstendigheter å bidra til noe negativt. Jeg får for det meste positive tilbakemeldinger på ting jeg skriver, både på mail, facebook og her på bloggen. Jeg har også fått mindre konstruktive tilbakemeldinger som jeg skulle ønske heller kunne vært formulert sakligere. Jeg som alle andre mennesker kan bli provosert, trist og irritert på noen ganger også. Jeg kan ikke regne med at alle skriver konstruktivt fordi det er mennesker i alle aldre som leser bloggen min og bekjente av meg som jeg ikke har snakket med på flere måneder. Jeg føler dessuten jeg bør være kritisk til hva jeg deler i form av at jeg kanskje kan ha unge lesere. 

Kjære lesere, jeg tar deres tilbakemeldinger til etterretning, men gleden av å blogge blir ikke den samme om alle andre rundt meg skal sette grenser for hva jeg skal skrive og ikke, når jeg føler jeg setter grenser nok selv. 

Jeg er et menneske som alle andre, med mangler og feil, og det er faktisk helt greit. Jeg tror faktisk at en perfekt blogg, med perfekte innlegg, perfekte utsagn og av et perfekt menneske ikke gir noe særlig til noen. Og det er vel ingen blogg som eksisterer og har alt det? Jeg er meg, mer kan jeg ikke være. Jeg håper jeg sprer informative innlegg fra et litt annerledes perspektiv, vel og merke.

Og jeg håper jeg kan spre følelser. Gode som vonde, men ekte.

En liten pakke til noen som er lei seg?

Hvis du kjenner noen som strever, så kan det være vanskelig å vise støtte. Noen ganger er det godt med bare en klem, en kopp kaffe og en liten snakk. Enkelte ganger har man kanskje lyst til å gjøre noe mer, og det er da buddybox kommer inn i bildet!

Jeg har sett litt rundt på nettet når det kommer til julegaver til familie og venner i år, også kom jeg over en kjempe søt boks som heter Hug In A Box av Blurt it out. Linken kan du finne her. Alt i alt koster pakken 276,- (prisen er nedsatt litt over 100 kroner med tanke på hva produktene koster) og er en fin gave å enten gi til seg selv når man har en tung tid eller til en venn som har en tung tid! På buddybox siden kan man finne mange gode tilbakemeldinger fra personer som enten har fått pakken av en venn/familie eller så har de bestilt selv. 

En av boksene jeg har sett på nettet har inneholdt sailor sokker, såpe, DIY kaktus kit, skriveblokk som er dekket om med et fint cover, kulepenn som hører til, postkort. 
Denne pakken er tilpasset å sende til venner eller familie som er innlagt på psykiatriske sykehus fordi det ikke inneholder noen skarpe gjenstander, du kan også sende boksen anonymt om du vil det. 


Bildet er hentet fra www.blurtitout.org

Her er en liten snutt fra Youtube som viser oppakningen av Buddyboxen! :-)

Selvfølgelig er det mulig å lage sin egen buddybox også! Det finnes mange fine ting på blant annet etsy.com som man kan bestille og lage en liten pakke til en venn eller familie. TGR har også er bra utvalg av forskjellige små ting man kan gjøre selv som det er ganske mye terapi i, også søstrene grene for den sakens skyld! 

Jeg har tittet på etsy under mental health når jeg søkte på Google, og der finnes det awareness bånd for forskjellige psykiske lidelser og fysiske sykdommer. Det er dessuten noen veldig søte tatoveringer jeg har lyst til å dele med dere som er en kjempe søt gave å gi til seg selv for å minne seg selv på positive ting i hverdagen m.m. 



"Band-aid" tatovering med forskjellige ord og setninger på fra www.etsy.com 
Denne er god for å minne seg selv på positive ting i hverdagen og at man er under en prosess der man skal bli friskere. 


Negative tanker som løses opp i vann//bildet er hentet fra www.etsy.com//



 

Vet du om noen sider der man kan bestille noe for å glede andre som omhandler psykisk helse?

Jeg er en utgiftspost for deg og staten, men jeg sier ikke unnskyld!

Takk til Linda Øye med bloggen www.entittovergjerdet.blogg.no for å ha inspirert meg til å uttale meg rundt flyktningkrisen fra en psykiatrisk pasient og et barnevernsbarn sin side. Overskriften er ment for å provosere, ikke noe mer enn det egentlig. 


//Privat//Midlertidige dreads i 2012//

Jeg tenker en del på flyktningene og når jeg leser både i avisene og ser i newsfeeden min på facebook. Det samme går om igjen, og det handler om hvor mye flyktninger koster oss. Det rører noe ved meg rett og slett fordi jeg i hele min ungdomstid har vært en stor utgiftspost for nettopp, dine, skattepenger. 

Allerede som tolvåring, før jeg i det hele tatt visste hva skatt var, så ble jeg innlagt ett år på barnepsykiatrisk fordi jeg hadde mistet meg selv og var nede i mørket. Det var en STOR utgiftspost for deres skattepenger da jeg fikk taxi til og fra hjemmet etter hvert som behandlingen skulle gjøre meg mer selvstendig. Vi kunne jo heller i 2008 brukt disse skattepengene på noe annet, som for eksempel støtte til de lokale sykehusene som ble lovt i 2008. Staten har brukt dine skatte penger til å hjelpe meg gjennom en vanskelig ungdomstid der jeg måtte flytte på institusjon i 2010 og bo fram til 2012. Så rett og slett, dine skattepenger har oppfostret meg fra jeg var 15 år og ble barnevernsbarn.  Vi kunne jo heller i 2010 satset på grønn bom der vi innfører grønne serfikater for fornybar energi. Misforstå meg rett, jeg har ingenting i mot fornybar energi, men samtidig er det et helt annet kapittel for seg selv. 

Underveis i ungdomstiden min har jeg brukt tjenester som er en stor utgiftspost for deg og dine skattepenger. Jeg har vært innlagt over 10 ganger på psykiatrisk og flere ganger på somatisk for å bli ventrikkelskylt, og jeg fortsatte å være en utgiftspost for dine skattepenger. Kanskje de kunne blitt omdisponert på en smartere måte den gangen jeg trengte hjelp? Kanskje vi heller kunne brukt pengene på karakterer i barneskolen fra femte klasse for å sette barna under mer press enn det de allerede er under?

Når jeg gikk siste året mitt og litt av andre året mitt over to år på tilrettelagt skole og fikk taxi til og fra hver eneste dag jeg skulle på skolen, så var det en stor utgiftspost for dine skattepenger. Her kunne vi jo heller droppet eksamen og gjort nynorsk som til et frivillig fag, kanskje? Og satt alle pengene som blir brukt på "sånne som meg" over til det? "Hun er lat", tenker du, ikke sant? Det handler om å sette seg ned og faktisk prøve å forstå. Forstå sykdom som en selv ikke strever med før man dømmer og tror noe i det hele tatt. 

Jeg har egentlig bestemt meg for å la politikk ligge når det kommer til bloggen, rett og slett fordi det er enkelte retningslinjer som er greie å følge i forhold til hvem som leser bloggen og ikke. Så jeg skal ikke gå direkte inn på hvem som sitter i regjering, satt i regjering eller kunne sittet i regjering. Det eneste jeg vil fortelle er at jeg er faktisk glad over at vi har velferdsstaten Norge der vi alle får et stykke av kaken når det kommer til å skatte. Altså, vi samarbeider for at ting skal gå rundt, og for at vi skal få disse fine mulighetene som vi har rundt oss av tjenester. 

Nå surrer sikkert tankene dine rundt at dine verdier går faktisk på det å hjelpe dine egne før andre først og det er riktig tankegang, men... 

Barnevernsbarn, psykisk syke, psykiatriske pasienter, rusmisbrukere og uteliggere går langt ned på, ja, la oss kalle det, "rangstigen" i vårt samfunn og blir faktisk ikke sett på som "en av våre egne". Og det er feil! Alle er like mye verdt og det å rangere mennesker etter verdi er helt feil! Uansett om de kommer fra Gibraltar, Finnmark eller Syria! Det kunne vært deg eller meg som flyktet over til Sverige, eller kanskje lenger? Det var i hvert fall reelt at nordmenn måtte flykte over til Sverige (Ja, hele 50.000) i 1940. Det er ikke lenge siden. Det kunne vært du som var "utgiftsposten" til staten med skam og skyldfølelse selv om du er norsk. Men vet du hva? Jeg skal faktisk ikke tillate meg å beklage dere.

Jeg bruker heller muligheten for å si takk for at du leste helt hit, takk for at du bidrar til velferdsstaten vår og takk for at du har gitt meg livet på nytt og muligheten til å leve! 

#Inkludermeg 

 

Hva er kompleks PTSD?

Posttraumatisk stresslidelse (på engelsk posttraumatic stress disorder, PTSD) er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som fører til psykiske traumer. Denne hendelsen kan innebære en trussel om død for seg selv eller andre, eller til ens egen eller andres fysiske, seksuelle eller psykiske integritet. 

- wikipedia



På et punkt i livet, vil alle måtte takle en eller annen form for en psykologisk traume. At en nær og kjær dør, man mister jobben, en uventet skade; det er mange hendelser som vi kan vurdere som traumatiske for et menneske. De fleste mindre traumer som kan oppstå, kan behandles med hell og en person kan være funksjonell innenfor deres daglige liv igjen. Dessverre, så har det seg slik at noen mennesker opplever en eller flere alvorlige/store traumatiske opplevelser i løpet av livet deres. Dette kan være fra veldig ung alder og gå over et langt tidsrom der mennesket opptil flere ganger ikke har hatt mulighet til å flykte fra situasjonen som mennesket anser som farlig/truende. Derfor kan enkelte mennesker da bli diagnostisert med kompleks PTSD, og det er denne diagnosen jeg har kommet fram til med min behandler nå etter SCID-II tester og samtaler rundt PTSD. 

Mange traumatiske opplevelser (for eksempel bilulykke eller naturkatastrofer) er av et begrenset tidsperspektiv. Derimot, i noen saker kan mennesker oppleve kronisk traume som fortsetter i måneder eller år. Den nåværende PTSD diagnosen fanger ikke fullt opp den alvorlige psykiske skaden som oppstår ved lanvarige og gjentatte traumer. Mennesker som opplever kroniske traumer rapporterer inn flere symptomer sammen med den formelle PTSD diagnosen; Det kan væe endringer i deres selvbilde, måten de tilpasser seg stressende hendelser. 

Et annet navn noen ganger brukt til å beskrive samling av symptomer referert til som Kompleks PTSD er Disorders of Extreme Stress Not Otherwise Specified (DESNOS). 

Hva slags typer traumer er assosiert med kompleks PTSD?

Under traumer som går over en lang tidsperiode, er offeret vanligvis holdt i en tilstand av fangenskap. (fysisk eller følelsesmessig). I disse situasjonene er offeret under kontroll av "gjerningsmannen" og klarer ikke komme seg bort fra faren. Eksempler på slike traumatiske situasjoner kan være:

  • Konsentrasjonsleire
  • Bordeller
  • Langsiktig vold
  • Langsiktig fysisk barnemishandling
  • Langsiktige seksuelle overgrep mot barn
  • Listen fortsetter... 

Hvilke tilleggssymptomer er sett i kompleks PTSD?

Et menneske som har opplevd en lang periode med kronisk utnyttelse og kontroll av et annet menneske kan også oppleve disse følgende vanskelighetene:

  • Emosjonell regulering. Kan være vedvarende tristhet, selvmordstanker, eksplosivt sinne eller hemmet sinne.
  • Bevissthet. Inkluderer å glemme traumatiske hendelser, gjennoppleve traumatiske hendelser eller å ha episoder der man føler seg løsrevet fra ens mentale prosesser eller sin egen kropp. (Dissosiasjon) 
  • Selv-persepsjon. Kan omfatte skyldfølelse, hjelpesløshet, skam, stigmatisering og en følelse av å være helt annerledes fra andre mennesker. 
  • Forvrengte oppfatninger av gjerningsmannen. Eksempler er å tillegge total makt til "gjerningsmannen", bli opptatt av forholdet til "gjerningsmannen" eller opptatt av hevn. 
  • Relasjoner til andre. Eksempler på dette kan være total isolasjon, mistillitt til andre mennesker eller gjentatt søk etter en "redningsmann". 
  • "Ens system av meninger". Kan inkludere tap av håp eller tro eller en følelse av håpløshet eller fortvilelse. 

Hvilke andre vanskeligheter blir møtt av de som opplevde en kronisk traume?

Fordi mennesker som opplever kronisk traume ofte har flere symptomer som ikke er inkludert i en formell PTSD diagnose, så kan klinikere ofte misdiagnostisere PTSD eller diagnostisere en personlighetsforstyrrelse. For eksempel Borderline, avhengig personlighetsforstyrrelse og Masochistisk personlighetsforstyrrelse. 

Forsiktighet bør taes under vurdering for å forstå symptomer som er karakteristisk for PTSD eller om den rammede har PTSD og en personlighetsforstyrrelse. Klinikere bør vurdere for PTSD spesifikt først, og ha i bakhodet at en som er rammet av en kronisk traume kan oppleve noen av disse følgende symptomene:

  • Rammede kan unngå å tenke eller snakke om traumerelaterte emner fordi følelsene som er knyttet til traumene ofte er veldig overveldende.
  • Rammede kan bruke alkohol eller andre stoffer som en måte for å unngå og numme ned følelsene og tankene knyttet til traumene de har gjennomgått.
  • Rammede kan engasjere seg i selvskading slik som kutting eller andre former for selvskading. 

 

Jeg har altså tentativ diagnose emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og har nå fått PTSD diagnosen "oppdatert" til kompleks PTSD. Og jeg vil gjerne også si at jeg føler at jeg kjenner meg ganske godt igjen i kompleks PTSD symptomatikken ifht. det jeg har gjort med den formelle PTSD diagnosen. Kompleks PTSD handler som oftest om emosjonelle overveldende flashbacks og PTSD handler om visuelle flashbacks. 

 

#KompleksPTSD #PTSD #Pykiskhelse #åpenhet #traumer #overlevende #barndom #kronisketraumer 

 

Hei, gamle bekjente!

Hei gamle bekjente.

Jeg ser deg når jeg går fort gjennom byen. Egentlig så vil jeg ikke være der jeg er, men jeg har ærend å gjøre. Jeg er sjeldent ute. Før når vi var godt kjent var jeg ute hver dag og jeg snakket med alle jeg kom over. Jeg smilte, jeg var konstant glad og aldri sliten. 

Hei, gamle bekjente. Det er ikke det at jeg Ignorerer deg. Ikke ta det personlig, vær så snill. Jeg føler bare ikke at jeg er verdig nok til å si hei til deg.
Kjenner du meg igjen? Eller ikke? Uansett, hvis du gjør det, så vil jeg bare si. 

Hei, gamle bekjente. Beklager, jeg har forandret meg. Jeg har blitt mett på det sosiale livet og har ikke samme energi som før. Ikke ta det personlig. 

Jeg liker deg egentlig.

Veien videre

/PRIVAT/

 

Jeg trapper ned på medisiner nå og jeg skal nå i dag gå ned til 0,5 mg av Risperdalen jeg bruker. Så er det å vente seks uker før jeg da starter på seponering av Venlafaxin. Jeg snakket med behandleren min i dag på telefon og fikk vite at jeg egentlig skulle ha time i dag. Det har skjedd en misforståelse, men telefonsamtalen var ganske informativ. Veien videre er slik at jeg kanskje ikke skal ha hun jeg har nå, men en annen som driver med DBT fordi behandleren min har en del pasienter. Jeg skal starte i Oktober med noe som heter Prolonged Exposure Therapy for å bli frisk fra PTSD. Samtidig skal jeg gå i DBT (dialektisk atferdsterapi) og individuell terapi. Hver uke. Jeg fikk også vite etter all kartleggingen at Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er tentativ imens jeg har fått komplex PTSD. 

Dersom en har vært utsatt for gjentatte traumer, og traumatiseringen startet i ung alder, betegnes sykdommen som kompleks PTSD.

- http://www.traume.org

Nå har det seg slik at jeg ble eksponert for traumatiske hendelser når jeg var i ganske ung alder. Jeg vil ikke gå direkte inn på hva traumene innebærer, men det har altså gitt meg diagnosen kompleks PTSD. Jeg har vært klar over PTSD i noen år nå, men den komplekse delen er ganske nytt for meg. Er det noen lesere som har erfaring med kompleks PTSD?

Jeg er veldig glad for at jeg skal bruke tre dager i uken på behandling. Det er så utrolig godt å kunne jobbe intensivt med seg selv, lære nye teknikker og eksponere seg selv for ting som skaper angst og uro. Jeg fikk høre at dette er det beste av det beste. Og det er jeg glad for! 



Leserspørsmål: Har du prøvd metakognitiv terapi/vurdert elektrosjokkterapi?

Jeg fikk to spørsmål av en person på bloggen min, og jeg synes vedkommende fortjener et godt svar. Det ene er et vanskelig spørsmål som sikkert andre også har vurdert, eller tenker på. Jeg kan velge å svare alene fordi jeg ikke kan svare for andre, men jeg tror for dere andre som også leser bloggen min at det hadde vært veldig flott med en tilbakemelding så vedkommende får flere synspunkter. 

Har dere øyst til å hjelpe vedkommende med forslag, råd og erfaringer? Har du erfaring på dette feltet selv og vil være åpen om det? Hvordan hjalp det deg? Hvis du kan sette deg inn i situasjonen til pårørende, hvordan skulle du ønske de skulle behandlet situasjonen? Har du fått anbefalinger av noen? Legg gjerne igjen en kommentar! Tusen takk alle. 

"Har du vært inne på metakognitiv terapi? Har du vurdert elektrosjokkterapi? Kjenner jeg har mange spørsmål som jeg føler jeg ikke kan få besvart av behandler, men mest fordi jeg er interessert i andres erfaringer." - Avanya 

"When I knocked, the door opened. When I looked, I found."
- Paulo Coelho

Jeg har ikke noe erfaring på disse punktene, men jeg tenkte allikevel å lage et innlegg for andre å lese så de også kan dele erfaringene sine. Jeg tenkte å vinkle dette innlegget litt rundt hva jeg faktisk har erfaring med og hva jeg driver med nå om dagen for å sette kanskje et litt annet perspektiv også.

Metakognitiv terapi vs. dialektisk adfersterapi

"I stedet for å jobbe med innholdet i den deprimerte personens tanker, sikter metakognitiv terapi mot å redusere selve grubleprosessen."
http://psykologtidsskriftet.no

Jeg har ingen erfaring med metakognitiv terapi da problematikken min ikke bare dreier seg om depresjon. For meg som har Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse og PTSD, så er følelsesmessige svinginger et stort problem. Det er det jeg jobber med å få kontroll på nå via Dialektisk Adferds terapi. Dette er noe jeg skal begynne med sammen med min behandler, gruppeterapi og meditasjon. 

Når det kommer til metakognitiv terapi ved depresjon kan forstås som tanker rundt tanker. Man går utifra en modell og tankene man har. Denne modellen beskriver kort informasjonssprossesering og hvordan ulike typer av tanke prosesser birdar til å opprettholde psykiske lidelser. Ved metakognitiv terapi går man ikke inn og analyserer for eksempel ens barndom for å finne fram til hvor angsten eller depresjonen har oppstått. Derimot arbeider man med den enkelte tanke som man grubler på og avmystifiserer den. 

Dialektisk Atferdsterapi og metakognitiv terapi er begge kognitive terapi former som går inn i tanker og forståelse. 

DBT er en av de nye retningene innen kognitiv atferdsterapi. Hovedmålgruppen er pasienter med eupf (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse) med suicidal atferd. Dette er en gruppe som tidligere har vært vanskelig å oppnå gode behandlingsresultater for. De er preget av å befinne seg i enten den ene eller andre ytterlighet i tankemønster og atferd som for eksempel å benekte følelser eller å bli totalt overveldet av dem, oppleve en annen som god eller ons, forholde seg intenst eller likegyldig i en relasjon o.l. 

Dialektisk atferdsterapi bygger på kognitiv atferdsterapi, dialektisk tenkning og zen-buddhisme.


bildet er hentet her

Har du vurdert elektrosjokk terapi?

Her må det også være rom for flere erfaringer. Jeg har erfaring med alvorlig depresjon som har fått meg sengeliggende og også syk fysisk i fire måneder. Det er noe av det verste og utenkelige jeg har opplevd, og det var da jeg forsto forskjellen med å være lei seg og det å faktisk være deprimert. På denne tiden vurderte jeg elektrosjokk terapi, men bare i stillhet. Dette fordi det var uutholdelig. Jeg visste ikke noe om elektrosjokk terapi før jeg leste om det og i mine øyne var det skummelt. Ikke noe for meg. 

Den dagen jeg så "Flink pike" ble hele elektrosjokk terapien mindre farlig i mine øyne. Det var ikke slik jeg hadde sett det for meg, men den dag i dag føler jeg personlig inget behov for å behandles med elektrosjokk terapi. 

Elektrosjokkbehandling kan være aktuelt hos personer med alvorlig depresjon hvor man ikke kommer til målet med konvensjonell psykologisk og medikamentell behandling.

Har dere lyst å hjelpe Avanya med forslag, råd og erfaringer? Legg gjerne igjen kommentar!

 

Til Avanya: Lykke til ♥

 

Ukens sitat #7

Start by doing what's necessary; then do what's possible; and suddenly you are doing the impossible.
- Francis of Assisi

 

 

Et skritt foran, et skritt til, et skritt bak. 
Det går fram, det går tilbake. 
Sånn er det, men husk
Du kom deg et  skritt
Fram

Til depressive ungdommer - Til du som har fordommer.


Les meningen her.

 Det er en ting som slår meg når jeg leser om mennesker som legger ut om andre med psykiske lidelser når de ikke har erfaring selv i hvordan det faktisk er. Hvordan vet de selv hvordan det er når de kan sitte der på sin høye hest og snakke nedlatende om andre mennesker på den måten? 

Jeg blogger først og fremst om psykisk helse og er åpen om min sykdom fordi jeg vil fjerne stigma rundt det å være emosjonell ustabil eller det å ha en personlighetsforstyrrelse. Kanskje jeg ikke endrer meningene til folk, men da har jeg prøvd. Jeg blogger også fordi andre i samme båt som meg eller andre som strever generelt psykisk kanskje kan lære seg teknikker jeg lærer meg hos behandleren min eller lære fra noe av blogginnleggene mine. Eller i det hele tatt - At bloggen min kan gi folk noe.

Depresjon er en kjemisk ubalanse i hjernen. Depresjon er en diagnose som gis av helsepersonell med utdanning. Depresjon diagnostiseres ikke selv. Sånn er det bare, men  ordet depresjon og ordet angst har blitt et eie ord av samfunnet og ikke helsepersonell som det en gang var. Slik som når en på 13 år sier "Jeg elsker deg" til en han eller hun har hatt et forhold til i kanskje en drøy uke. Depresjon kommer over tid, og det er en rekke symptomatiske trekk depresjonen i seg selv bærer med seg. 

Depresjon (også kalt depressiv lidelse, tilbakevendende depressiv lidelse, klinisk depresjon, alvorlig depresjon, unipolar depresjon, eller unipolar lidelse) er en psykisk lidelse preget av et gjennomgripende, lavt stemningsleie samtidig med lav selvfølelse, og tapt interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede.

wikipedia 

Det som er synd er når mennesker rundt en bagatelliserer problemene til en som strever psykisk. En vet ikke hvor mye det tar av personen å dele dette en til en, en vet ikke hvor mye personen strever generelt hver dag og en vet heller ikke hvordan det faktisk er å være det mennesket. Det å gjennomgå den personen sin historie. "Det går over! Det går nok sikkert fint vettu!" Hadde det vært så enkelt, så selvfølgelig, ja! Men så er det jo slik at depresjon i seg selv er ikke noe en velger, det er en kjemisk ubalanse i hjernen som går over en lang tidsperiode. 

Fordommer kommer av uvitenhet og fremmedfrykt. Før man legger fra seg fordommene kommer man ingen vei. Det å bruke fordommer for å starte en diskusjon, tjener man ingen ting på, det taper man på. Vi er over fem millioner mennesker i Norge. Det er en økende grad av psykiske lidelser blant ungdom, og det bør være en direkte oppfølging av ungommene istedenfor at de snakker med hverandre på nett. Dette bidrar til å sykeliggjøre hverandre, og mennesker som kanskje ikke strevde psykisk fra før av, former seg etter andre mennesker og man psyker hverandre ned. Dette er et godt eksempel på hvor stor kraft sosiale medier har, og det er tragisk. Men ikke nok med det, vi ser en økende depresjonsstatistikk (mennesker som er diagnostisert av helsepersonell) og vi ser en økende selvmordsstatistikk. Og dette er vel ikke uten grunn? Det er vel ikke fordi det er en trend å være deprimert? Det var 515 selvmord i 2012, det er en økning på 4,3% på ti år. Og det er mye. 

Det finnes mennesker som sier de er selvskadere og sier de sliter med depresjon uten at de er diagnostisert med depresjon i seg selv, og man kan si at det er disse som også bidrar til at dette faktisk _blir en trend. Som det blir sagt i meningen

"Ja, vonde hendelser i livet inntreffer. Du slår opp med kjæresten, du krangler med bestevenninnen din, du får en dårlig karakter på skolen og jenta du akkurat passerte er penere enn deg. Men når ble dette uvanlig og når var dette grunner til å låse seg inne på et mørkt rom? Hvor ble det av tøffe ungdommer med ben i nesa som stod opp for seg selv og andre? Jeg er så lei av å høre om hvor vondt dere har det, hvor lei seg alle alltid er og hvor hardt det er å være ung i dag." 

Da lurer jeg på om dette mennesket vet hva en traume er og hva det gjør med kroppen både psykisk og fysisk. Dette er også en av tingene som kan skape depresjon, og det er også kriser som kan skape depresjon. Jeg tenker ikke minst på hvilke spenninger man må kjenne på i ettertid, mareritt, angst. Og med angsten kommer oppkasten, løs mage, svetten i håndflatene og knytingen i brystet. Har hun tenkt på det? 

Angst og depresjon er en 24 timersjobb, og for å holde ut med en psykisk lidelse i seg selv så må man faktisk ha bein i nesa. Det å stå opp hver dag når kroppen skriker etter mer søvn fordi du er deprimert og du egentlig bare vil sove. Angsten som tar deg når du skal ut av huset med tankekjør, brystet knyter seg og man blir gelé i beina. På det verste så må man holde seg nært et toalett i tilfelle man får løs mage eller må kaste opp. Så brutal og hard er realiteten. 

Se for deg å ligge hver eneste dag i fire måneder der du ikke klarer å kommunisere med mennesker på grunn av angst. Du mister vennene dine, skolen går dårlig, karakterene synker og du spiser dårlig. Du tør ikke til slutt å gå ut av døren fordi du får sterke reaksjoner som angstanfall og paranoia. Du mister kontroll over kroppen din. Bokstavelig talt. Så sitter det et menneske og bagatelliserer problemene dine og sier "tre små bloddråper på armen". Hva er det du skal fram til? Vil du ha store åpne kjøttsår med masse blod? Er det det du prøver å provosere fram? All selvskading er alvorlig uansett omfang! Å bagatellisere andres mennesker sine problemer når man ikke har stått i de selv er uhørt og en eiendommelig form for oppførsel.

Alle mennesker er forskjellige, og alle har forskjellige historier. Så hvordan kan du vite hvordan det er å gå i en deprimert person sine sko når du en gang ikke har opplevd alle påkjenningene fysisk på kroppen og hva det bærer med seg?

Fortell meg, og jeg lover deg du endrer mening om hvem som er svak her og ikke. 

 

Når man legger lokk på de farlige følelsene



Vi snakket om følelser og det å legge lokk på de nå på Tirsdag. Det var godt, men samtidig så trigget det en del følelser inne i meg. (Som jeg kanskje har lagt lokk på?) Vi snakket om å legge lokk på følelser, ta på seg en maske, leke helt og være sterk rett og slett. Hvis jeg kan få si det sånn, da. Spørsmålet er - Hvorfor er jeg så hard på utsiden når jeg egentlig er et kjempe følsomt menneske med så mange sårbare sider? Hvorfor synes jeg de følelsene er så farlige?

Det handler om å akseptere seg selv og sine følelser. Det å kunne stå i de. Så hvorfor later jeg som at jeg er noe jeg ikke er? For jeg er jo et følelsesmenneske uten tvil!

Det handler vel om at jeg er redd for å miste kontroll. Jeg holder følelsene tilbake når de trenger å slippes fri, og det er vondt. Jeg har opplevd mye sorg i livet mitt og jeg har mistet mennesker rundt meg som jeg har vært så fryktelig glad i. Hjertestopp. Selvmord. Påkjørsel. Det er så utrolig vondt, og jeg kjenner brystet strammer seg og klumpen kommer i halsen. Den klumpen jeg så godt jeg kan prøver å få fjernet med styrken min av fornektelse for følelsene mine. 

Tidligere, og nå. Har jeg kuttet bort vonde, ubehagelige følelser som jeg har synes har vært farlige for meg å føle på. Jeg har flyttet fokuset over på noe annet, straffet meg selv med selvskading eller andre nedlatede ord. Fordi jeg fortjener det, tror jeg. Tidligere har jeg drukket bort følelsene mine for å ikke kjenne på de, drukket for å slippe angsten, pyntet meg og dratt på fest. For at andre skal synes at jeg er GOD NOK. Falske bekreftelser har jeg lett etter når den eneste bekreftelsen på at jeg er god nok egentlig bør komme fra meg selv og ingen andre. For jeg vet hva JEG er! Jeg har tatt overdoser på medisiner for å slippe å føle noe, havnet på sykehuset og tenkt svar eller hvitt. Enten så lever jeg eller så dør jeg. Enkelt og greit. Jeg blir sint på meg selv. Det ligger så mye undertrykt sinne i følelsene mine at det tar over, og derfor har jeg flyktet fra det jeg selv har definert som uutholdelig, altså - De liksom farlige følelsene. 

Behandleren min vil dra fram følelser i meg som jeg undertrykker, stille meg spørsmål jeg aldri har tenkt over og reflektere over andre ting jeg selv ikke hadde tenkt at jeg burde reflektert over. Jeg har sagt til behandleren min nå at jeg vil slutte på medisinene mine og virkelig føle på de "farlige" følelsene igjen. Kanskje gå igjennom et helvette, men det er faktisk bedre med to skritt foran og ett skritt bak. Jeg tror at hvis jeg tør å føle på følelsene mine, og da mener jeg alle, og hvis jeg tør å stå i de og ikke distrahere meg, akseptere de og ikke flykte - Så er det ikke sikkert jeg trenger å bli dårlig igjen. Jeg må føle på følelsene for å bygge meg selv opp igjen til det mennesket jeg en gang var. Bitene er skarpe å ta opp, og det kan hende jeg skjærer meg på de, men alt knust kan limes sammen igjen til noe nesten like helt. 

 

 

Ikke all selvskading er synlig

Jeg skriver overhodet ikke dette innlegget for å støte noen, sette idéer i hodet på andre eller trigge. Dette er ikke for å belyse at det er flere måter å selvskade seg på, men for å bevisstgjøre omfanget. Dette er et blogginnlegg basert på mine egne erfaringer og tanker rundt tematikken selvskading. 

Selvskading er en fellesbetegnelse på atferd hvor en person bevisst påfører seg selv fysisk eller psykisk smerte.

- Wikipedia 

Når man hører ordet selvskading tenker man som oftest på kutting, og gjerne på armene. Det finnes langt flere måter å selvskade på som man ikke tenker over. Ikke all selvskading er synlig. Dette er også en av grunnene til at jeg som oftest tar med Wikipedia definisjoner i blogginnleggene mine. De er som oftest gode, korte og beskriver tematikken enkelt og greit. 



Hva tenker du på når du hører ordet selvskading? Som sagt så tenker de fleste på kutting eller risping på underarmene. Sannheten er at selvskading kan være så mye mer. 

Psykisk selvskading er mindre konkret enn fysisk selvskading. Psykisk selvskading beskrives som det å utsette seg for alvorlige, farlige situasjoner eller å utsette seg for ydmykelse. Psykisk selvskading kan være så mangt, men jeg tenker jeg skal nevne noen av mine tanker rundt dette da jeg ikke har funnet noe særlig informasjon om dette på nett. Psykisk selvskading kan være å søke opp bilder av mennesket som har voldtatt deg, ringe han/henne eller ta kontakt etter en så alvorlig hendelse for å plage seg selv. Det kan være å provosere venner, familie eller ukjente for å få de til å kjefte og kanskje slå. Det kan være å prate nedlatende til seg selv over tid. 

Fysisk selvskading er jo noe jeg er mer sikker på og som det står mer om på nettet. Det er nok den formen for selvskading som er mest belyst og som det er mest informasjon om på nett. Det er å skade seg selv fysisk, rett og slett. Uansett om det er å klore seg, rispe seg, kutte seg eller slå i veggen. Eller andre måter. Sulte seg, kaste opp med vilje er også en form for selvskading. 

Hva som er verst av psykisk og fysisk selvskading, er ikke godt å si. Vi kan jo si at fysisk selvskading gir konsekvenser i ettertid med tanke på arr man må bære hele livet som er synlige - arr, som kan gi blikk, kommentarer og stygge holdninger fra andre mennesker som ikke helt forstår. Men likevel, kan den psykiske selvskadingen være verst - Den kan arre opp i det mest utenkelige med vilje og skape mer psykiske plager i ettertid også. Hvem av de som er verst er som sagt ikke godt å si. Jeg velger å ikke sette de opp mot hverandre fordi all selvskading uansett hvilken form er alvorlig. Jeg tror uansett at begge formene for selvskading drives av to ting - Indre smerte og håpløshet. 

 

Q: Har dere noen former for psykisk selvskading dere vil belyse? Kjenner du deg igjen? 

Håper virkelig dere vil dele deres erfaringer enten det er anonymt eller med navn. Takk. <3

Ukens kommentar

Hei alle sammen! 

Først av alt, takk for at dere følger meg her inne, kommenterer og ikke minst, viser mye støtte! Det varmer hjertet mitt utrolig mye, og det gjør det dessuten lettere å være mer åpen for dere. Jeg er så utrolig glad for alle spørsmålene jeg får her av dere, og det gir meg inspirasjon til å skrive innlegg basert på det dere spør om. :-) 

For dere som følger meg her inne, så vil jeg si at jeg har en liker side på Facebook der jeg poster litt bilder, innleggene mine o.l. og jeg håper jeg kan være litt mer aktiv på den fronten framover også! Så det jeg tenkte var at jeg skulle ha "Ukens kommentar" der jeg fremmer en kommentar jeg får i uken og bloggen (om det er slik at de har registrert bloggen sin i kommentaren.) på en liten notat lapp som jeg poster på facebooksiden min! 

HER er Facebooksiden.

Håper dere vil følge meg på Facebook også! :-) 



 

Ukens sitat #6

Don't let someone dim your light simply because it's shining in their eyes.

- unknown

 

 

 

 

Kroppen glemmer ikke



Jeg har tatt inspirasjon fra Vilde som er blogger av www.turbofart.blogg.no - ta en titt innom bloggen hennes da, vel!

Jeg er 19 år og blir 20 i November. I år har kroppen min levd i 20 år. Jeg har levd i 20 år. Kroppen min har tålt mange påkjenninger både fysisk og psykisk. Mye har satt seg fra det psykiske og gått over til fysiske reaksjoner. Kroppen min minner meg også på det som har skjedd. De måtene jeg overreagerer på også på små lyder. Eller stresset som tar tak i meg når jeg ser vold, skyting eller tortur på TV. Lite skal egentlig til. 

Men, kroppen min er fortsatt min. Og den skal jeg leve i til jeg dør. Jeg er en del av den, og den er en del av meg. 

Kroppen min husker at jeg har vært igjennom noe som har gitt meg diagnosen PTSD. Det har gitt meg fysiske påkjenninger som en stiv nakke som må knekkes opp flere ganger om dagen, og anspente skuldre jeg tar meg selv i å ha uten videre. Kroppen min vet at jeg stresser selv om jeg selv mener jeg ikke gjør det. Jeg kjenner nærmest ikke stress igjen fordi det er noe jeg står i hver dag uten at jeg merker det. Anspente muskler. Angst. 

Det er først når angsten virkelig tar tak at stresset blir virkelig. 

Kroppen min husker sinte hender som tar tak i armene mine hardt og fast for å legge meg ned i bakken med skrik og hyl. Derfor reagerer kroppen med panikk når noen holder fast for hardt og lenge. Kroppen min husker når hjertet banket hardt. Det banket for henne når hun selv lå i sykehussengen og ikke ville mer. Kroppen husker og jeg husker bare medisinene skal taes. Det er vondt. 

Kroppen husker risp og kutt så alt for godt. Strips, tape, plaster, bandasje, rensemiddel.Kroppen husker det vonde, kroppen husker det jeg har glemt og fortrengt. Den minner meg på ting som har vært og får meg til å stille spørsmål ved ting jeg har glemt.

Kroppen husker også kjærlighet. Og selv om jeg har levd et liv nå i 20 år med vonde opplevelser, har det også vært mange gode.

Kroppen min er min, og det aksepterer jeg.



 bildet er hentet herifra

Stunder #3

Jeg tråkker forsiktig inn hos deg og ser rundt meg for å se om det er noe jeg kjenner meg igjen i. Jeg lar blikket hvile over rommet før det treffer deg i øynene. Henne. Du har fortsatt minner fra henne selv om det er over ett år siden alt gikk så fryktelig galt. Jeg begynner å tenke litt på minner og hva jeg og hun gjorde sammen før, og ikke minst hvor godt dere egentlig hadde det før det forferdelige inntraff. Det var ikke bare oss som ble rammet og ulykkelige, det var fler. Og det er på en måte godt å kunne føle på det også, er det ikke? Vi snakker sjeldent om det fordi det er ikke noen ord igjen å fortelle.

Men.. 

 

Jeg savner henne også, og jeg håper virkelig hun er lykkelig der hun er nå i dag. 

 

 

Stunder #1
Stunder #2

"Oppskriften" på en god psykolog.

Det er mange som har diskutert på flere blogger tidligere om hva en god behandler er, og det er absolutt et tema som er verdt å ta opp. Jeg tenker å dele litt av mine meninger rundt dette, og oppskriften på en god behandler generelt er ganske subjektivt og individuelt. Det er rom for flere punkter, så hvis du leser dette innlegget så håper jeg du kan kommentere hva du synes en god behandler er så jeg ser flere punkter jeg kan legge ved så andre kan få kunnskap innenfor helsesektoren eller hjelp utenfra til å snakke med behandleren sin om hva de faktisk trenger for at behandlingen skal bli så bra som mulig.

Kryssene som står ved siden av noen av punktene betyr at det eventuelt kan gjøre skade dersom punktet blir brutt. 

 

"Oppskrift" på en god psykolog:

  • God kompetanse innenfor sitt fagområde 
  • Er en god lytter
  • Lærer å kjenne pasientens grenser, begrensninger og muligheter. 
  • Er tålmodig. 
  • At psykologen er reflektert og kan se saken fra flere sider enn en. 
  • Aktiv og problemløsningsorientert. 
  • Gir ansvar, arbeidsoppgaver og stiller krav når man er stabil og ikke i en krisetilstand. *
  • Psykologen ikke er opptatt av statistikker, diagnoser og det teoretiske, men faktisk ser meg som Eilén.
  • Ros for god jobb gir mestringsfølelse.
  • Ha en støttende holdning generelt.
  • En som tar fornuftige valg når man ikke klarer det selv. *
  • En som bruker tidligere erfaring i sitt arbeid.  

 

Hva er det dere tenker er oppskriften på en god behandler? Er det noe dere savner? Eller ber jeg kanskje om for mye når det kommer til denne listen? Det synes jeg egentlig ikke at jeg gjør for det er jo krevende å være psykolog. Mange faktorer som spiller inn. Jeg er klar over at det finnes noen av de som jobber som psykolog som ikke er like egnet for å jobbe med mennesker, men jeg har heldigvis ikke møtt på noen av de.

Som sagt så er "oppskriften" på en behandler veldig subjektivt og individuelt, og punktene over er min definisjon på en god psykolog. Når man strever med en psykisk belastning så er det godt å ha et menneske rundt seg som støtter, viser empati og trygghet. Det finnes så utrolig mange nydelige mennesker i helsesektoren som vil hjelpe, og det gjør meg veldig, veldig glad. 

Det er pasienten som må gjøre en hard jobb for å kunne vise fremskritt i behandlingen, men behandleren må være der for å trekke tauet med pasienten. Et godt samarbeid, et godt bånd er det som er viktig i en behandler-pasient relasjon. Det er du som må ta skrittene, endre tankegangen, endre handlingene og endre livet til en positiv omvendig, ikke behandleren din. Ingen kan gjøre det for deg, enn du! Men at behandleren er der å trekker tauet med deg, og ikke sitter på sidelinjen sparer dyrebar tid og det gjør behandlingen mye mer effektiv. Husk - Samarbeid er veien mot å bli frisk!

 

Liker du bloggen min kan du like facebooksiden min her!


#Behandling #Psykiatri #Psykiatrisk #DPS #BUP #psykolog #psykiater #Behandler #Støtte #empati #fordomsfri 

Gladbilder

Fine ting som gjør meg glad. 

Tur i skogen er så utrolig deilig av og til.
Det er godt å bare kjenne vinden i håret, gå rundt og ikke tenke på noe spesielt.
Bare kjenne luften fra skogen og tankene som flyter. 

Farger og tatoveringer gjør meg glad. ♥
Jeg skal tatovere ferdig armen snart og gleder meg utrolig til resultatet. 

Om det er noe som gjør meg utrolig glad, så er det reise.♥ Jeg elsker å reise over alt på jord. Det får meg til å føle meg frisk og våken og jeg slipper å tenke på bekymringene som ligger hjemme. Det er så utrolig deilig å reise, så jeg reiser jo så mye som mulig! 

Hund gjør meg glad. ♥
Fine Kelso som elsker å hente pinne i vannet.
Han kan være et slit noen dager, men mesteparten av tiden er det bare kos. 
Fine. ♥

Jeg har ikke så mange andre bilder på pcen tilgjengelig nå, men jeg skal bare si at en ting som gjør meg glad er selvfølgelig den fine samboeren jeg har som gjør alt for meg. Han er utrolig god å ha, og han er virkelig en helt!

 

Og dere gjør meg selvfølgelig glad! Takk for at dere leser bloggen min. ♥

Stjålne år.

I know what it's like to want to die. How it hurts to smile. How you try to fit in but you can't. How you hurt yourself on the outside to try to kill the thing on the inside.

- Susanna Kaysen, Girl, Interrupted

Hvordan forteller jeg familien min om selvskadingen?

Jeg ser på nettet at det er mange ungdommer som har selvskadet og lurer på hvordan de skal fortelle foreldrene sine at de sliter med dette. Og jeg synes de fortjener det ordentlig svar. Jeg vil dele min personlige opplevelse av hvordan jeg delte dette med min mamma, og jeg vil også gi noen råd på veien som kanskje kan hjelpe. Jeg vet ikke om mine råd er gode nok heller, men dette er i hvert fall dette jeg har. 


bildet er hentet fra www.tumblr.com

Selv om jeg har en familie som elsker meg og aksepterer meg for den jeg er, så synes jeg det likevel er ganske sårt å blottlegge seg selv og vise fram armene. Det er en skam i det og jeg liker ikke påminnelsen. Jeg vet at det jeg har gjort har smertet andre i min familie også, og det er ikke godt å vite. Nå er det ikke snakk om åpne sår, men det er arr, det er bare påminnelsen av det vonde som var som er så utrolig leit. 

Jeg husker presist hvordan jeg fortalte mamma om min selvskading, og jeg angrer vel kanskje litt på hvordan jeg viste henne det eller fortalte henne det. Det var noe jeg delte frivillig fordi jeg følte mamma "fortjente" å vite om det, og jeg var jo rundt 12 år. Så jeg sa i fra ganske tidlig, noe som gjorde at jeg fikk hjelp og innleggelse ganske fort og tidlig også. Dette er jeg utrolig takknemlig for faktisk.

Hvis du for eksempel er i behandling så kan det være en god løsning å fortelle det til dine foreldre via din behandler på et møte. Ha et vanlig møte, du og familien din med din psykolog. Og dette er sikkert utrolig skremmende, og kanskje også uaktuelt for de fleste, men det er en god måte å gjøre det på!

Hvis du ikke er i behandling så kan det være en løsning å for eksempel skrive et brev, gå på skolen og snakke med foreldrene dine når du kommer hjem igjen? Du må ikke nødvendigvis dra på skolen heller, men da kan man i hvert fall tenke litt for seg selv før man snakker sammen om det vanskelige.

 

Hvis du har noen forslag, så håper jeg gjerne at du skriver det i kommentarfeltet under her! Så kan flere få mer inspirasjon til hvordan de kan si i fra og få hjelp! 

Lærer å kutte seg på instagram med triggende bilder

På instagram så florerer det med bilder av selvskading, kutt og blod. Det kommer selvfølgelig an på hvilken hashtag man søker på, men noen går til de absolutt ekstreme og deler bilder som glorifiserer selvmord og selvskading. Dette er så feil! Jeg vil gjerne si min mening på dette, og det er også en sak alle rundt burde vært OBS på i tilfelle de har noen de kjenner som oppsøker sider som dette eller hashtags som dette. 

Først vil jeg bare presisere: 
1. Dette er mennesker som er psykisk syke og har et klart behov for hjelp. Jeg anbefaler deg å sette deg inn i selvskading og hvordan det fungerer før man dømmer. 
2. Dette er utrolig alvorlig og burde bli gjort noe med. Flere blogger blir daglig stengt ned, men det blir oprettet like mange som det blir slettet, dessverre. 

Jeg fikk vite om disse type profilene på en del grupper jeg er medlem i på Facebook, og det er heldigvis profiler som er stengt ned nå fordi de er for triggende. Det er ikke bare skadelig for menneskene som ser disse bildene, men jeg vil også tro at det er skadelig for den personen som legger ut disse typen bilder og lager slike profiler. Alle tilbakemeldingene man får og all oppmerksomheten må gjøre at personen får lyst til å legge ut mer, og til slutt går mot en alvorlig hendelse som kan koste liv. Jeg har utrolig vanskelig å forstå hvorfor det er akseptert at slike profiler blir liggende på Instagram over en stund uten at noen sperrer de ned. Instagram burde blitt strengere med sine restriksjoner rundt bruken av profiler så det ikke får alvorlige konsekvenser.

La oss si at en typisk "instagrammer" som oppretter en slik profil med støtting av selvskading og selvmord ofte er en ung jente i tenårene, eller kanskje en jente som er på min alder. Jeg har sett folk helt nede i 12-årsalderen kommentere på disse bloggene, og det er helt sykt hvor stor tilgang så unge mennesker har på nett. Jeg har selv en lillesøster på 12 år med instagram som kan engelsk, og det gjør meg utrolig nervøs når jeg vet hun kan se slike groteske oppfordringer som dette på nett. Dette kan plante ideer i hodet på mennesker som over hodet ikke er bra.

Over til det med en typisk "instagrammer" - Ofte er profilene anonyme og det står enten diagnoser i informasjonsbiten på profilen eller hva profilen står for. Brukernavnet omhandler ord som oftest er "cut", "suicide", "scars", "pain" o.l., og man har gjerne et groteskt profilbilde som vekker følelser rundt brukernavnet. De oppfordrer til selvmord og legger ut bilder av andre som følger de og skriver ting under. De kan finne på å legge ut bilder av helt tilfeldige personer, og helt tilfeldige kutt fra andre sider der de skriver hvordan det skal gjøres. Det er som en oppskrift. Det er triggende og legger ideer i hodet på unge mennesker som ikke vet bedre. 

Jeg personlig er ikke bekymret for meg selv, for jeg oppsøker ikke slike blogger og blir påvirket av de. Stort sett, med noen unntak, klarer jeg selv å styre unna det som er triggende så jeg ikke får dumme ideer i hodet og gjør ting jeg ikke skal gjøre. Dette er sykdom og det kan være direkte livsfarlig om man trykker på de riktige knappene. Dette er faktisk alvorlig. Jeg blir bare så utrolig bekymret for andre mennesker som følger disse bloggene og vil bli dårligere. Jeg er bekymret for den ukritiske delingen av bilder på instagram som setter ideer i hodet på andre, jeg er bekymret for de som oppsøker disse profilene.

Slå ring om hverandre og prat sammen! 

Video: Til deg som skader deg selv.

Psykolog Svein Øverland har lagt ut en filmsnutt på youtube som er en tale til de som skader seg selv. 

 

Ukens sitat #5

Fordommer sparer den late; han slipper å tenke. 
ukjent 
Tror dette er et av de fineste sitatene jeg har kommet over!


Eilén Holt

Eilén Holt

20, Sarpsborg

Hei, og takk for at du kommer innom min blogg! Mitt navn er Eilén Irene Holt, og jeg er ei 19 år gammel jente fra Sarpsborg, Østfold som blogger om psykisk helse. Min vei, min sykdom og mine mål. Jeg håper at bloggen min vil kunne gi deg noe enten som pårørende, psykisk syk eller utenforstående. Jeg går i behandling for C-PTSD (Kompleks Post traumatisk stresslidelse) Kontakt: Eilen_holt@hotmail.com Irrasjonelle utsagn som ikke framstår som konstruktive og uten navn vil bli politianmeldt om det er av grov art.

Følg Eilén på instagram Blogglisten eilenholt eilenholt
Sosialt

Categories

Arcives

Last post

Last comments

Links

Design

hits